Alene på hotellrommet mens livet går forbi

Hvorfor i all verden skal jeg gidde å sitte på et hotellrom i New Orleans å skrive blogg?

Jeg gjør det kun for meg selv! Reisebloggen lunker i vei med et par hundre daglige lesere og ingen delinger, mens Sylvi Listhaug, pelsdyr og vegvesen direktører fører til titusenvis av lesere. Ergo – det er bortkastet tid å sitte her å skrive, men jeg gjør det likevel – for min egen del, mens jeg lar rødvinen jeg kjøpte borti gata virke…

 

Går alltid godt

En jobb som reiseleder er skikkelig ensomt!

Derfor sitter jeg likegodt på hotellrommet og drikker vin, streamer Thomas Giertsen på Dplay, spiller musikk og raller ivei på mitt eget vis. Så går bylivet sin gang på utsiden.

Nå er det 7 år siden jeg var her for første gang – alene.

Etterpå har jeg vært her mange ganger – på jobb. Jeg var skikkelig ute å kjørte her en gang. Det gikk nesten galt, men det visste jeg at det kom til å gjøre da jeg satte meg inn i bilen med to lokale jenter midt på natten… Havnet i byens dårlige strøk, og ble reddet av en ansatt på en bensinstasjon som låste meg inne og fikk meg ut bakdøren. Den gang skulle jeg egentlig blitt banket opp og ranet, men ble reddet i siste liten. Jeg pleier å bli det – reddet i siste liten. Så også i Rio de Janeiro, Havanna, Lisboa, Cape Town og Nashville. Har en tendens til å se hvor langt ting kan gå, før det går galt. Til nå har det alltid endt godt. Jeg lever på de kickene, og smiler for meg selv når jeg tenker på dem. Kun jeg kjenner historiene. 

 

Totalt likegyldig

Så – hvorfor gidder jeg ikke å gå ut på byen? Ville ikke det vært mindre ensomt å gå ut blant folk? Nei. Det er faktisk verre. Man er aldri så alene som når man er alene med mange rundt seg. 

Jeg har også kommet til det punktet at jeg må spare noe til jeg treffer noen å dele minner med.

Det er egentlig ganske utrolig at jeg til dags dato aldri har truffet noen som bare har lyst til å være med ut å se verden. At folk heller vil sitte hjemme i sofaen i Norge er for meg ganske uforståelig. Der sitter de, med unger, hest, hund, katt, kanin eller andre ting som låser dem til hjemmet. For et liv.

“Der borte er Grand Canyon – se den fine bilen!”

“Der er Niagara Falls – fin foss, men se den halte katten!”

“Flott Gepard det der – jeg klør litt i navlen jeg!”

“Se den der Jesus-statuen – men jøss, her mangler det en brostein!”

Slik blir jeg som reisepartner, hvis ikke jeg sparer noen opplevelser til å dele med en fremtidig reisefelle. Jeg blir likegyldig, for jeg har sett ting 50 ganger før. Det gir meg akkurat like mye å se Grand Canyon alene som å se gågata i Sandnes – absolutt ingenting.

Jeg har sett New Orleans også. Jeg har feiret jul i sjømannskirka her. Vært full på nyttårsaften. Gått i karnevalstog på Mardi Gras. Valset rund i grønne klær på St. Patricks day.

Men jeg har ingen jeg omgås med til vanlig å dele disse minnene med.

Derfor har jeg time-out på opplevelser for tiden. Jeg er kun her for pengene sin del. For å få jobben gjort. Få gruppen vel gjennom dagene og hjem igjen til Norge. 14 par som kan dra hjem å dele minner…

 

Ny sjanse

Mandag 2. april er jeg her igjen. På det samme hotellet – kanskje på samme rom. 3 netter. 

Kanskje tar jeg en tur ut på byen da. Har DU lyst til å være med?

(Du trenger ikke svare at “jeg skulle gjerne vært med hvis ikke det var for bla bla bla”…) 

🙂 Følg BRK blogg på Facebook – så får du alltid med deg nye blogginnlegg! 🙂

 

#brkblogg #blogg #blogger #ensom #reiseleder #neworleans #thebigeasy #reisefølge #reisevenn #jenter #kvinner #singel 

Siste innlegg