Som reiseleder forlot jeg gruppen min!

Turen startet med flykansellering. Det passet meg bra!

Gruppen min ble enkelt og greit booket om til Frankfurt – Atlanta påfølgende dag, og fikk seg derfor en natt på flyplasshotell i Frankfurt.

Jeg hadde et annet billettnummer. Lufthansa hadde derfor trodd at jeg reiste alene, og hadde booket meg om til Oslo – Frankfurt – Houston – Atlanta.

De av dere som har lest bloggposten «Alvorlig smittet av egoist» har fått med seg at jeg har vært syk den siste uken. Jeg kunne nå spare stemmen et døgn til, før jeg møtte gruppen i Atlanta!

 

Hvorfor ER jeg reiseleder?

Etter selfie under frokosten (bloggere gjør slikt) på Gardermoen klokken 05:25 så var det avising av flyet, før jeg var på vei til Frankfurt. Det var nydelig utsikt og fine forhold. Da kan tankene også bokstavelig talt fly.

Hvorfor gidder jeg dette? Hvorfor er jeg reiseleder?

Ihvertfall ikke for pengene sin skyld…

Jeg er reiseleder av en enkelt grunn. Ting kan gå galt. Det er kick!

Havner noen på sykehus? Er det noen som dør? Blir noen påkjørt? Kommer vi ut for en tornado? Jordskjelv? Brann på hotell? Matforgiftning? Bussproblemer? Flyproblemer? Sure kunder?

Skjer det noe med meg?

Det er når uforutsette hendelser oppstår at man får utfordringer. Man står alene oppi situasjonen, og må løse den. Gjøre sitt beste. Gjøre kunden fornøyd!

Hvis ingenting går galt på en tur, så er det en fin tur, men ingenting jeg normalt sett husker.

Høres det rart ut? Kanskje. Hvilke arbeidsdager husker du best?

La meg føye til: det kan skje uventede positive hendelser også som gjør inntrykk. 

Dette har allerede blitt en uforglemmelig tur. Ikke bare på grunn av flykanselleringen…

 

Rare mennesker

I Frankfurt funderte jeg på hvordan folk tenker når de stanser opp umiddelbart etter å ha gått av et transportbånd eller en rulletrapp. Har de glemt at det faktisk kan være andre som kommer bak dem?

Det bar ombord i en av Lufthansa sine Airbus A380-800 maskiner. Jeg liker Airbus! Flybussen over dammen skulle ta 11 timer og 15 minutter.

Det ga meg tid til å fundere på hva slags mennesker som drikker tomat juice? Gjør du det?

I tilfelle vil jeg vite hvorfor! Det kan ihvertfall ikke være på grunn av smaken…

Jeg drakk whiskey og cola. Du trenger mye whiskey for å forstå hvorfor folk ikke klarer å trykke papiret ned i søppelet inne på flytoalettet.

Ellers – hvordan reiser du deg når du sitter hjemme i sofaen eller i en stol?

Får du noen til å sette en stol foran deg, slik at du kan ta tak i denne, og dra deg opp? Eller, støtter du deg på armlenet til sofaen eller stolen du sitter på?

På fly er det tydligvis om å gjøre for mange å dra seg opp etter seteryggen foran! Det skjønner jeg ikke vitsen med. Er du en som drar deg opp, prøv å støtt deg på eget armlene neste gang! Du vil oppdage at det går helt fint! Da kan den som sitter foran deg få sove i fred!

Det finnes mange rare mennesker – det er min konklusjon. Og så finnes heldigvis jeg da. 

 

Houston – we have a problem!

Vel fremme i Houston ble jeg møtt av en stor reklame for Statoil, så jeg følte nesten jeg var i Stavanger igjen. Jeg hadde heldigvis også løsninger på lager, for i Houston ble det problemer!

Siden dette var første sted jeg kom til i USA så måtte jeg gjennom immigrasjonen, hente kofferten, gjennom tollen, og så levere kofferten på «bag drop» til Atlanta.

Alt funket fint. Scannet kofferten, og den durte avgårde.

Jeg liker å være sist ombord i flyet. Så også denne gang. «Piiiiiiiiip!» sa det da jeg scannet boardingkortet ved gaten – det var en «nei» lyd. Jeg måtte snakke med damen i skranken. «Du har ikke gyldig billett på dette flyet» sa hun.

«Neivel» sa jeg. «Men kofferten min hadde gyldig billett, så den er ombord».

Det viste seg at datasystemet til United Airlines viste at jeg hadde flydd Frankfurt – Atlanta. Det var jo åpenbart at jeg ikke hadde det, siden jeg beviselig var i Houston.

United ringte Lufthansa siden det var de som hadde booket om.

Det var nå 10 minutter igjen til avgang.

“Lufthansa kunne ikke gjøre noe via telefon. Du må gå å snakke med dem på terminal D» sa damen på gaten.

«Uaktuelt» Sa jeg. «Da mister jeg jo dette flyet!»

«Jeg kan ikke slippe deg ombord uten gyldig billett, dessverre.»

«Kan jeg kjøpe en ny billett av deg, her og nå?»

«Ja, men flyet er fullt.»

«Du kan kansellere sete 15C, for det er reservert til meg, selv om datasystemet viser noe annet» sa jeg.

Det stemte.

Hun kansellerte 15C. Flyet fikk et ledig sete. Jeg kjøpte billett til USD 163,- Gikk ombord. Døren ble stengt, og vi tok av.

Det er ikke verst, å kjøpe billett av seg selv i Houston når man ifølge systemet er ankommet i Atlanta med et fly som aldri har flydd!

Sånn fungerer Star Alliance… Jeg liker bedre Norwegian! Enten går flyet, eller så går det ikke. Med disse pris-samarbeidende alliansene vet du jo aldri hvor du ender verken i praksis eller på papiret. Dyre er de også. 

Nå blir det spennende å se hvem som tilbakebetaler de 163 dollarene. United, Lufthansa eller reiseselskapet jeg jobber for.

 

Alene i Atlanta

Som den miljøbevisste mannen jeg er, tok jeg MARTA (tog/t-bane) fra flyplassen og inn til Atlanta sentrum. Var den eneste personen på stasjonen der jeg gikk av, så fikk tatt noen bilder av både koffert og meg selv i rulletrappen. Tenk om jeg det viser seg at hele byen er tom for folk når jeg kommer ut? Det hadde vært noe. Bjørn alene i Atlanta liksom…

Sov som en sten hele natten, etter nøyaktig 23 timer på reisefot.

Etter en søtlig amerikansk frokost og fundering på plastikkemballerte epler ble det litt papirarbeid. Så var det gjensyn med en kar jeg kjenner her borte. Vi var ute og spiste lunsj, før han kjørte meg til flyplassen.

 

Hva er det å se i Atlanta?

Timingen var perfekt! De første kom akkurat ut da jeg stilte meg opp med skiltet mitt, og så kom dem på løpende bånd.

Siden de var en dag for sene, så tok jeg dem rett med på en liten bysightseeing.

Viste dem hvor Martin Luther King ble født og vokste opp:

 

Hvor han og kona er gravlagt:

 

Atlantas gjenværende Shotgun houses…

 

Den første brannstasjonen i USA hvor både hvite og svarte brannmenn jobbet sammen…

Så bar det til hotellet.

De beste stedene, som CNN hovedkvarteret, Coca Cola World, Georgia Aquarium m.m, får vi ta på den siste dagen før avreise. Da har jeg rodd i land flykanselleringen på best mulig måte. 

Jeg fortalte om nærmeste minibank og hva som skjer imorgen.

Så gikk jeg på rommet og skrev blogg, mens jeg drakk sjokolademelk fra kuer uten veksthormoner.

Formen min har blitt betydelig bedre nå. Jeg hoster nesten ikke, og stemmen holder tålig bra. Tror derfor at starten på turen ble til det beste for alle parter! 

Klokken 21.30 var jeg sulten. Stakk ned på hjørnet for å kjøpe noe mat og ble møtt av denne lappen:

 

Regnet med at de minuttene fort varte til neste dag, så jeg gikk opp gaten og kom til en ekte Diner.

Bestilte take-away. De som kjenner meg godt har allerede gjettet hva.

Mens jeg ventet så kom den.

Ikke maten.

Godfølelsen!

USA følelsen!

Den som gjør at jeg føler det er bra å være her! Det ble til at jeg ombestemte meg, sa at jeg ville sitte der.

Fikk maten servert. Nøt den. Tenkte på San Francisco… Hva som er sammenhengen mellom spaghetti med kjøttboller og San Francisco, det finner du ut hvis du følger BRK blogg videre i fremtiden! 

Det var tid for å gå på hotellet igjen og poste bloggen. 

Imorgen skal vi besøke Jack Daniels destilleriet – følg Facebooksiden min, så blir du oppdatert! 🙂

 

#brkblogg #blogg #blogger #reiseblogg #reise #usa #lufthansa #staralliance #unitedairlines #reiseleder #houston #statoil 

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg