Unike, voksne venner

Nå sitter jeg på Gardermoen igjen. Nærmere bestemt på Gardermoen Airport Hotel. Det blir neppe mange timer søvn inatt. Nå er det ut på tur igjen. Jobb. Denne gangen skal jeg ha med 29 nordmenn til sørstatene i USA.

 

Det er samme turen som jeg var på for litt siden. Det betyr at jeg treffer igjen flere gode venner!

FØLG BRK BLOGG PÅ FACEBOOK - DER FINNER DU OGSÅ INNLEGG FRA FORRIGE USA TUR

 

Å ta vare på venner

Etterhvert som man blir eldre blir det sosiale nettverket ofte mindre. Man kjenner mange, og kan ha mange venner/bekjente på sosiale medier, men det er et fåtall man omgås. Folk blir opptatt med sitt. Jobb, hus, hytter, barn, båt, bil og så videre.

Jeg har nå blitt så gammel (36) at enkelte jevnaldrende begynner å skille seg. Da får flere en aha-opplevelse. De har ikke pleid vennskapene sine mens de var i et forhold, og plutselig føler de at de står helt alene.

 

Eldre venner

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har en tendens til å bli god venn med mennesker som er vesentlig eldre enn meg. De har vist seg å være svært stabile, og ikke minst går det an å ha reflekterte samtaler. I USA ble jeg kjent med flere forskjellige mennesker da jeg begynte som reiseleder i 2011. Noen ble jeg bedre kjent med enn andre. Det er fantastisk når man kommer tilbake etter mange år, og enkelte kjører timevis for å treffe deg. Andre omprioriterer, og finner tid i en hektisk hverdag til å være sammen. Slike venner vokser ikke på trær. De må man ta vare på. Her kommer historien om et par av mine amerikanske venner:

 

Drew

I 2011 skulle jeg sjekke ut reiseruten før min første tur. Drew var hotellsjef på Hotel Midtown i Atlanta. Jeg entret lobbyen med min norske aksent, kledd i svarte cowboyboots, tettsittende dongeribukse, rutete wrangler skjorte og svart cowboyhatt.

«Howdy» sa Drew, der han tilfeldigvis sto i resepsjonen. Det var ikke hver dag en norsk cowboy sjekket inn...

Det endte med at vi kom godt i drøset. Drew var nysgjerrig på denne utadvendte nordmannen, så vi møttes igjen i baren senere på kvelden. Det endte med at familiebildet hvor jeg spiller alle rollene selv, ble hengt opp i resepsjonen.

Siden gruppene i 2011 og 2012 bodde på Hotel Midtown ble det mange netter der. Hver gang jeg sjekket inn sto det kake og vin på rommet til meg. Drew og jeg spiste lunsj eller middag sammen hvis vi fikk det til å klaffe. Da satt historiene løst. Damehistoriene. Jeg har fått et godt innblikk i USAs beryktede spring break fester og ikke minst lært mye om Japan - Drew studerte nemlig der og snakker flytende japansk. Vi har hatt seriøse stunder også. Tunge historier rett fra hjertet har blitt utvekslet begge veier.

Det har gått årevis nå, uten at vi har sett hverandre. Gjensynsgleden var stor når det endelig passet å treffe hverandre igjen i mars i år.

Drew spanderte lunsj. Egentlig skulle han delta på en telefonkonferanse, men han ville heller treffe meg. Han løste det med å mute telefonen og ha på speakeren. Volumet var lavt, så vi lo litt da det ble stille, og de tydeligvis ventet på et svar fra ham. Han hadde rykket opp i gradene nå, og var salgsansvarlig for mange hoteller både i og utenfor USA. Litt ute i måltidet fant han ut at jeg burde møte noen av hans ansatte. Vi kjørte fra det ene hotellet til det andre. «Her skal du få treffe en bra kokk, og her skal du få hilse på en sprek dame» sa Drew. «Bare så du har noen å ta kontakt med hvis du er i byen alene en gang, og jeg ikke er her»

Det er ikke mange som tenker sånn, men det gjør han. Jeg setter pris på det.

Vi endte opp på et hotell han nylig hadde overtatt driften for. Her måtte han vise meg rundt, og som han sa til slutt: Kommer du her på ferietur, buddy - så bor du her gratis. Du skal få dette rommet med utsikt til det utvendige boblebadet... ;)

«Skal du til Sør Afrika sier du? Vi har en wine-estate utenfor Cape Town. Dra ut der og hils fra meg...»

Det kule med Drew, er at dette ikke er tomme ord.

Vi snakket oss bort, glemte tiden, og det endte med at jeg ble 10 minutter for sen til å møte gruppen. Det ordnet seg, og vi lo godt da vi sa farvel. Jeg er glad for å ha en slik venn!

 

Brenda

Jeg liker damer som ikke tar seg selv så høytidelig, og som har god selvtillit. Brenda er en slik dame. Dette vennskapet begynte også i 2011. Da besøkte reisegruppen min og jeg et spillested i Nashville, der Brenda sto på scenen. I pausen kom vi i snakk, og det var meget god kjemi med en gang. Nå er det mange som sikkert tenker at en eller begge hadde noen baktanker her, men Brenda var og er godt gift. Jeg hadde faktisk også et pågående dameprosjekt på den tiden.

Man skulle ikke tro det, men Brenda er, i likhet med Drew, vesentlig eldre enn meg. 19 år eldre faktisk. Opprinnelig er hun fra Canada. 

Årene har gått sin gang, men vi har holdt kontakten. Hun bor langt utenfor Nashville, men da jeg lå på hotell i byen sist gang, kom hun for å møte meg. Gitaren var med, så det ble gitarspill og synging i bussen, mens hun viste gruppen rundt i byen. Det gjorde arbeidsdagen enkel for meg.

Da jeg utpå ettermiddagen kunne overlate gruppen til seg selv, gikk vi for å spise lunsj. Det endte med at vi ble hengende sammen helt til det ble kveld.

Stemningen var god. Hun fortalte at hun leste bloggen min med google translate, og syns den var bra! Slikt liker jeg å høre.

Mannen hennes er medlem av noe som heter Jack Daniels Squire. Dette er noe man må nomineres til for å bli. Nå har Brenda funnet ut at jeg burde bli nominert, og har satt mannen på saken.

«Kom å bo hos oss i sommer» sier Brenda, «så skal vi se om vi får lurt deg inn som statist i en musikkvideo». Jeg liker slike stunt, så hvem vet hva som skjer til sommeren.

Det blir nytt møte med Brenda i Nashville på denne turen. Hun har gode nyheter om Jack Daniels Squire sier hun, og jeg setter stor pris på at hun tar seg tid til å treffes.

 

Unike vennskap

Hjemme i Norge har jeg noen få bestevenner. Det er de som er der uansett hvilken vei vinden måtte blåse. Mange andre "venner" er vel mer å definere som bekjentskap. De tar kontakt når jeg kan gjøre noe for dem, ellers hører jeg lite eller ingenting fra dem. 

Jeg har spurt Drew og Brenda hvorfor de egentlig gidder å bruke tiden sin på å treffe meg. «Du er unik, Bjørn.» var svaret fra begge. Det synes jeg om dem også. De er unike, voksne venner, som jeg vet er der - selv om vi i hverdagen er langt fra hverandre. 

Har du noen unike venner, og tar du deg tid til å pleie vennskapene dine?

:) FØLG BRK BLOGG PÅ FACEBOOK - KLIKK HER :)

 

#brkblogg #blogg #blogger #vennskap #bestevenn #bekjentskap #reise 

2

There is a sense of loyalty that I know I can count on Bjorn for keeping his word. He is a person who stays true to your face AND behind your back.

Brenda Best /Nashville: Thank you, Brenda! :)

Skriv en ny kommentar