Bli konge i eget liv! Et svar angående avdelingsdirektøren...

 

Denne selfien ble tatt da jeg var statsansatt. Jeg var utkledd som prins! Idag er jeg helt konge!

Blogginnlegget "Du passer bedre i det private enn her hos oss - sa avdelingsdirektøren" har nå blitt lest over 15 000 ganger. Jeg har ikke fått én eneste negativ kommentar! Det har derimot kommet mange tilbakemeldinger fra dere lesere, både i kommentarfeltet, på e-mail, sms og facebook! Jeg setter virkelig stor pris på dette!

Det er tydelig at mange kjenner seg igjen i beskrivelsen av systemet.

Noen lesere har kommet med relevante spørsmål, som jeg har svart at jeg skal komme tilbake til. Jeg tenkte å gjøre det nå.

"Hvorfor er ikke slike som deg direktør?"

"Hadde det ikke vært smartere å fortsette, og endre systemet innenfra? Man kommer ingen vei med å slutte..."

Jeg forstår begge spørsmålene og tankene rundt veldig godt! Dette er nemlig spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger.

Mye av grunnen til at jeg søkte på stillingen i Statens vegvesen, var nettopp at jeg ønsket å forbedre systemet. Som yrkessjåfør hadde jeg vært borti etaten flere ganger i kontrollsammenheng. Hver gang jeg forlot en kontrollplass tenkte jeg at: "Her er det rom for forbedring!" Jeg følte virkelig at jeg hadde noe å tilføre etaten! Så jeg søkte jobb - og fikk den!

 

Kongekrone eller slips?

I det private er jeg vant med at hvis man gjør en god jobb, og utmerker seg, så får man også sjansen til å ta mer ansvar.

Men hvordan skal man utmerke seg i en etat, der det ikke er ønsket fra ledelsen at man utmerker seg? Når man får beskjed om "å lære seg å flyte med strømmen", da havner man neppe i en direktørstol om man går motstrøms!

På BI studerte jeg organisasjonspsykologi og ledelse - det var et av mine favorittfag. Endringsledelse er et eget fagfelt, men jeg er ikke helt blank på det feltet heller.  I vegvesenet er det endring som trengs! Det er en kjent sak at endring er noe folk flest kvier seg for. Det medfører usikkerhet. Hvis ledere oppover i hierarkiet sitter trygt, uansett hvordan etaten leverer, så ønsker neppe dem endring.

Ved rekruttering til lederstillinger i det offentlige, legges det ofte vekt på at man har ansenitet og erfaring innen etaten. Det er viktig at man er lojal. På godt norsk kan man kalle det vennskap og kjennskap.

På denne måten er man ganske sikker på man ikke besetter en lederstilling med noen som avviker fra etatens uskrevne regler. Jeg kommer derfor aldri til å få en direktørstilling i det offentlige - rett og slett fordi jeg ville skapt for mye uro i rekkene. Jeg bærer derfor heller egen krone, enn etatens slips! 

 

Smartere å fortsette?

På et kurs kom jeg med et par konkrete forslag til endring. Jeg stilte også spørsmål om hvorfor ting ble gjort slik som det ble.

Fikk da til svar at dette var noe som hadde blitt foreslått før. Det var smart tenkt, men det kom ikke til å endre seg før enkelte i vegdirektoratet gikk av med pensjon.

Det er et skremmende ærlig svar!

Ønske om endring må komme fra toppnivå. Etaten venter på at enkeltpersoner på toppen går av! Men hvem rykker så inn i toppetasjen? Sannsynligvis nestemann som har flytt i årevis med strømmen, oppover i systemet!

Er det smart å fortsette i en jobb hvor man stanger hodet i veggen? Definitivt ikke, for hodet sin del!  

 

Jeg kommer dit jeg vil med å slutte

Petter Stordalen er for meg et godt forbilde! Han er en leder som jeg virkelig beundrer!

Etter at jeg hadde tatt beslutningen om å si opp, sto jeg en dag å kikket ut på parkeringsplassen. De andre ansatte kjørte hjem. Bilene til enkelte så nesten ut som om de visste hvor de skulle - helt av seg selv. Jeg tok opp mobiltelefonen, fant frem kalkulatoren, og gjorde følgende regnestykke:

30 år x 47 arbeidsuker x 5 arbeidsdager x 2 inn/ut av parkeringsplass.

Minst 14 100 ganger hadde en av kollegaene min passert skiltet med "parkering ansatte". Det skal passeres nærmere 5000 ganger til før pensjonsalder er nådd tenkte jeg.

Er det verdt å kjøre så mange ganger ut og inn av samme parkeringsplass for å få en gullklokke og en blomsterkvast? Ikke for meg. Jeg kan kjøpe gullklokke og blomster selv. Jeg har faktisk allerede en skikkelig falsk Rolex! Kjøpt i et smug i New York en sen nattetime. Den duger for meg!

Ved å slutte i vegvesenet lå alle muligheter igjen åpne! Hadde flere våget å ta beslutningen om å slutte, så hadde systemet måtte endre seg. Alle de som har valgt å fortsette - det er faktisk de som er der idag! Har de kommet noen vei?

Jeg tror mange som går på jobben sin idag mistrives. Jeg vil derfor gjerne sitere Petter Stordalen fra da han snakket i Oslo Business Forum, og håper det kan være til inspirasjon:

 

 "Livet er for kort til å ta til takke med dårlige sjefer"

"Det koster å gå sine egne veier. Men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg blitt sikrere og sikrere på dette: Vi slutter for sjeldent. Har du en sjef du ikke kommer over med? Si opp! Har du et arbeidsmiljø du ikke liker? Si opp! Har du en gründeridé du gjerne vil gi en sjanse? Si opp!"

Les gjerne alle tipsene til bedre business fra Petter Stordalen her.  

Min personlige oppfordring er som følger: Ta ansvar for deg selv! Bli konge i eget liv!

#vegvesenet #regionsdirektør #kongeiegetliv #dårligesjefer #petterstordalen #siopp 

Da Arbeidstilsynet tok seg en bolle!

Her kommer en historie til fra tiden da jeg var ansatt i Statens vegvesen.

Jeg jobbet med såkalt foretakskontroll. Det vil si at jeg reiste ut til forskjellige transportbedrifter, innhentet diverse data, og skrev eventuelt anmeldelser på ulovlige forhold. Disse kunne da politiet printe ut, henlegge, brette og bruke under skjeve bordbein.

Kontrollene ute hos bedriftene skjedde ofte sammen med arbeidstilsynet. Siden arbeidstilsynet og vegvesenet ikke holdt til i samme bygg, så hadde vi kjørt hver for oss, og møtt hverandre på en bensinstasjon i nærheten av der vi skulle. Her drakk vi selvfølgelig kaffe.

Etterpå kjørte vi sammen i vegvesenet sin bil til der vi skulle.

 

Manglet jakken

Bedriften vi skulle kontrollere holdt til ganske nærme et boligområde. På nabotomten pågikk det bygging av et nytt hus. Dette var 3 etasjer høyt og det sto folk i stillas. Ved første øyekast kunne jeg se at ting ikke var som det skulle. Stillaset manglet rekkverk!

Det var flere arbeidere på den øverste avsatsen. Tok de et steg for mye bakover så var det et langt fall ned til bakken.

På disse kontrollene gikk vi normalt sett i sivile klær, men alle hadde med tjenestebevis med bilde på. Denne dagen var det to stykker fra arbeidstilsynet som var med. Den ene av dem hadde erfaring med kontroll av byggeplasser.

"Det der arbeidet må du gå å stoppe!" sa den ene av dem til den andre.

Han så ikke ut som han hadde videre lyst til å gjøre det. Det var klart at det kom til å bli upopulært, for her ble det i tilfelle total stans i arbeidet.

"Ja, jeg vil gjerne gjøre det, men jeg skulle hatt jakken min. Den ligger i bilen. Dumt å gå inn på byggeplassen uten den." sa han.

Jeg forsto ham. Du skal helst ha såkalt synlighetsbekledning på deg, og som kontrollør kan det være lurt å ha alt i orden selv, før du påpeker feil hos andre. Jeg foreslo at han kunne ta på seg refleksvesten jeg hadde i bilen, eller at jeg kunne svippe ham tilbake til bensinstasjonen med en gang. Det ville han ikke. Det var best hvis vi gjennomførte kontrollen vi skulle på først. Han kunne hente jakken og ta seg av byggeplassen etterpå.

Det var tydelig at noe annet var uaktuelt. Om noen falt ned mens vi var inne hos denne transportbedriften, fikk heller bare være.

Kontrollen ble gjennomført. Det tok vel ca 1 time. Da vi kom ut igjen var det fortsatt folk i stillaset, og alle var i live.

 

Nå skulle det bli andre boller!

Vi forlot stedet. Jeg kjørte ham til bilen som sto på bensinstasjonen, og etterpå kjørte vi andre innom et bakeri for å kjøpe lunsj.

Mannen fra arbeidstilsynet skulle da ta på seg jakken sin, besøke byggeplassen, stanse arbeidet og komme med pålegg om tiltak, før han skulle komme til bakeriet hvor vi var. Han så veldig alvorlig på denne saken, måtte vi vite!

Det tok ikke lang tid før han var på bakeriet. Bollene der var nok mer fristende enn å gjøre seg upopulær på en byggeplass.

"Fikk du ordnet opp i det?" sa kollegaen hans.

"Nei. Da jeg kom der, var det ikke en sjel å se." svarte han.

For å si det slik: Han er ikke pokerspiller, så vi lot temaet ligge. 

"Ta deg en bolle" sa jeg, og rakte ham en. 

 

Ingen konsekvenser

I ettertid har jeg tenkt på denne episoden mange ganger. Hvis du er satt til å håndheve et regelverk, og vegrer deg mot å gjøre det, da må du begynne med noe annet!

Hvordan ville saken fremstått hvis en arbeider hadde falt ned fra dette stillaset, mens vi drakk kaffe på nabotomten?

Skulle vi dekket over hverandre, og sagt at: "nei - vi så ingenting galt da vi kom her."

Usikret arbeid i høyden er en av de mest normale grunnene til å stanse arbeid, så dette burde ikke være noe å vegre seg for å gjøre. Under en større kontroll i Trøndelag ble det for eksempel stans i arbeidet på 40% av kontrollerte byggeplasser på grunn av manglende fallsikring. Arbeiderne i Rogaland er vel like verdifulle som i Trøndelag?

Vi har ingen å miste, så da må kontrollmyndighetene gjøre jobben sin!

De siste årene har det kommet frem flere saker der offentlige etater har forsømt arbeidsoppgavene sine. Det er godt enkelte saker kommer frem i dagens lys, men jeg tror mørketallene er store. Dessverre får det sjelden konsekvenser for offentlige ansatte, selv om de ikke gjør det de plikter å gjøre.

Jeg har et par historier til på lur. De kommer vi til senere. Politiet og barnevernet har nemlig sine metoder. Skolen tør jeg knapt tenke på - ennå.

 

#arbeidstilsynet #kontroll #konsekvenser #bolle

 

 

 

 

Du SKAL bli lege - sa mamma og pappa

Læreren: Mette du må lære deg å skrive tydeligere!

Mette: Det er ikke nødvendig, jeg skal bli lege!

 

Fra spøk til alvor.

For en stund siden traff jeg en kjekk jente på en fest. Jeg visste egentlig hvem hun var fra før, men det var lenge siden jeg hadde sett henne. Jeg husket derfor ikke helt hva hun holdt på med. Vi snakket litt, mens jeg åpnet vinen, og så stilte jeg det obligatoriske spørsmålet: "Hva jobber du med da?"

"Jeg er frisør" sa hun.

"Kult" sa jeg.

Hun snudde seg og gikk ut av kjøkkenet. Festen gikk sin gang. Jeg snakket med både den ene og den andre. I bakhodet var det noe som skurret. Hun jeg hadde snakket med tidligere - var hun egentlig frisør? Jeg mente å ha hørt noe annet en gang. Hun kom ut igjen på kjøkkenet.

"Du er ikke frisør du." sa jeg.

"Nei. Jeg er lege." sa hun.

"Hvorfor sier du at du er frisør da?"

Så kom historien om det. Hun likte ikke å si at hun var lege. Det var aldri noe hun hadde hatt lyst til å bli! Det var bare det at frisør var ikke noe som var godt nok for foreldrene hennes.

Dette var et sårt tema.

Selv har jeg så mye empati, at jeg kjenner jeg blir rørt når jeg skriver denne historien. Jeg har faktisk virkelig vondt av henne. Tenk å bruke tid på forbedring av karakterer etter videregående, for å komme inn på legestudiene. Så årevis med utdannelse og studielån, for så å ende opp med et yrke du ikke er stolt av å ha! Tenk hvor mye tid hun kunne brukt på å blomstre som den personen hun egentlig er! 

Å sitte på et legekontor å høre på folk som hoster å harker, klager over smerter og viser frem skavanker, det ville ikke jeg gjort. Ikke for en million i måneden!

Men hun gjør det!

Det kan sikkert være en givende jobb når du ønsker å hjelpe andre, men hun gjør det for å tilfredsstille foreldrenes ego! De kan idag sitte hos frisøren og fortelle om datteren som er lege! Det kan de være stolte av!

Hun har en godt betalt jobb. Sikkert og trygt er det, og hun er flink. Men er hun lykkelig?

Foreldrene hennes ville henne garantert alt godt. Det var sikkert gjort i beste mening, både å inspirere til, og å legge til rette for utdannelsen hennes. Men gjorde de det for henne? Tok de hensyn til hennes lyster og evner?

Hva vi gjør for å tilfredsstille eget ego, hva vi forlanger av andre, og hva vi tror er forventet av oss, er viktige spørsmål.

Dere som er foreldre idag, hvilke muligheter gir dere barna deres?

Er barnas karrierevalg viktigere for deg enn deres trivsel? 

 

#utdanning #karriere #lege #lykkelig #barn #mamma #pappa

Er gentlemen utrydningstruet?

"Jeg klarer å åpne en dør selv!" fnyste jenta surt, da hun passerte meg i døråpningen.

Det var i Stavanger disse ordene falt. I døren inn til en kaffebar. Hun var på vei ut med en take away kopp i hånden. Jeg var på vei inn.

Jeg har levd i villfarelse! Jeg har trodd at det var en hyggelig gest å holde døren åpen for en jente. Egentlig har jeg tenkt at det er noe som er hyggelig å gjøre for alle, og at det normalt sett skal besvares med et smil, og gjerne attpåtil et: "takk!"

Levde en stund i håpet om at denne hendelsen var et engangstilfelle, men faktisk opplevde jeg noe lignende en gang til, i samme by. Det var en jente jeg var på date med.

"Du trenger ikke åpne døren for meg altså", sa hun, da jeg åpnet døren inn til en restaurant. Hun var riktignok ikke sur i stemmen, men hørtes ut som hun helst ville gjort det selv.

Definisjonen på en gentleman er: "en mann med taktfull og beleven oppførsel."

I 2006 var jeg i Russland. Jeg skulle da ut å spise med en meget pen jente i St Petersburg. Hun hadde klasse og stil. Da vi kom inn på restauranten ble hun enkelt og greit bare stående ved siden av bordet. Det tok meg et par sekund for mye, før jeg skjønte tegningen den gangen. Hun satte seg enkelt og greit ikke før jeg hadde hjulpet henne av med jakken og dratt ut stolen for henne. Det var den harde måten å lære på, men etterpå har jeg husket det.

 

Lommemetoden

I Norge føler jeg det har blitt vanskelig å praktisere som gentleman. Hvis norske jenter og kvinner, ønsker at gutter og menn, skal stå med hendene vel plantet i lommen - så kan vi det! 

På handletur med en venninne i Sandnes brukte jeg lommemetoden. Jeg stod på utsiden av en klesbutikk og ventet. Døra gikk innover. Hun skulle ut. Det så veldig klomsete ut da hun skulle åpne døra, med 4 handleposer i hendene. Butikken har det treffende navnet "Minste Føre", så jeg sa at "det er minste føre med jenter som kan åpne dørene selv!" Dette blir lokal dialekt, men kan best omskrives til: "det er jo enkelt og greit med jenter som kan åpne dørene selv."

Etterpå snakket vi litt om dette. Hun mente at hun helt klart ville satt pris på om jeg åpnet døren.

Jeg ønsker ikke på noen måte at kvinner skal føle seg underlegne en mann. Men, det gir meg noe å få lov til å være hyggelig. Å få et takk eller et smil gjør at jeg føler meg satt pris på. Skal vi slutte å åpne dører, holde jakker og dra ut stoler? De fleste kan klare dette selv!

Jeg vil gjerne være med en jente som har en taktfull og beleven oppførsel. Det hadde jeg satt pris på!

 

Hva er status der ute?

Som gutt/mann: liker du å opptre som en gentleman? Hvis ja, blir det satt pris på?

Som jente/kvinne: ønsker du at en mann fremstår som en gentleman? Hvis ja, viser du at du setter pris på det?

Kommenter og diskuter gjerne i kommentarfeltet. :)

 

#blogg #gentleman #minsteføre #kvinner #menn

Du passer bedre i det private enn her hos oss - sa avdelingsdirektøren

Hvem eller hva produserer mest i løpet av en arbeidsdag i en offentlig etat?

Så vidt jeg vet er det kaffeautomaten!

Offentlige etater er drømmekunden for alle firma som leverer kaffeautomater! Det trengs nemlig mange automater i hvert bygg, og den jobber på høygir hele dagen! Sånn sett er den et godt forbilde for de ansatte!

Det finnes heldigvis mange offentlige ansatte som gjør en god jobb.

Systemet mange av dem er fanget i, er derimot under enhver kritikk slik jeg ser det. Er du for effektiv, setter du gjerne andre kolleger i et dårlig lys. Du må derfor gire ned.

"Lær deg å flyte med strømmen" sa lederen min da jeg tok opp dette. 

Nå bør DU finne deg en kaffekopp, for dette er et litt langt blogginnlegg. Tidligere lesere av Garantert sex for 666 kr/mnd har fått med seg at jeg jobbet i Statens Vegvesen i 2015/2016. Ikke siden jeg var i militæret har jeg hatt tid til å drikke SÅ mye kaffe!

Jeg liker å spre godt humør, og hadde bidratt med noen sketsjer på en intern samling. Her hadde jeg og et par andre ansatte laget god humor med utgangspunkt i seksjonsledernes stil og væremåte. Det ble godt mottatt. Faktisk så godt at jeg ble spurt om å lage sketsjer til en større samling i Region Vest. Denne skulle holdes i forbindelse med at avdelingsdirektøren for Trafikant og Kjøretøyavdelingen skulle gå av med pensjon.

Jeg takket nei! Jeg var ikke interessert i å bruke min tid på å lage underholdningen til ære for den kommende pensjonisten. Da kunne jeg bedre drikke kaffe. Årsaken var enkel. Denne mannen hadde aldri tatt seg bryet med å hilse på nyansatte eller ta en telefon for å høre hvordan det gikk. En god leder bør i mine øyne gjøre slikt!

Noen fugler kvitret. Tre dager senere kom nemlig denne avdelingsdirektøren inn på kontoret mitt. Han lurte på hva jeg gjorde, og om jeg trivdes.

Jeg var halvveis i kaffekoppen, og trivdes ikke.

Hvorfor jeg ikke trivdes hadde jeg gode og konkrete svar på.

Eksempelvis kan nevnes etatens dårlige utnyttelse av kompetanse nyansatte tar med seg inn i systemet. Jeg har hatt førerkort for vogntog siden 2006, og har kjørt som leiesjåfør for flere firma. Flere ganger over Haukelifjell, via Røldal, med totalvekt på 50 tonn i full snøføyke. Likevel kunne ikke jeg brukes når vegvesenet skulle ha kontroll av vinterutrustning. En kar fra et langt varmere land, uten lastebillappen, kunne derimot brukes. Han hadde nemlig vegvesenets interne kurs, men sannsynligvis aldri tatt i en kjetting.

Som på kaffeautomaten visste jeg hvilke knapper jeg skulle trykke på. Avdelingsdirektøren hadde vanskelig for å svare godt på mine spørsmål. Han så ubekvem ut og presterte til slutt å si:

"En mann med dine krav til effektivitet og nøyaktighet, passer nok bedre i det private enn her hos oss!"

Jeg svarte at: "Det mest skremmende med hele denne etaten, er at du som min øverste leder, som burde motivert dine ansatte til å gjøre en god jobb, presterer å stå her på mitt kontor å si det du nettopp sa."

Da gikk han.

Fint, tenkte jeg, og hentet en ny kopp kaffe.  

På fredagen, to dager senere, fikk jeg mail. Den var fra min nærmeste leder. Han lurte på om jeg kunne komme innom kontoret hans.

"Hva skjedde på onsdag? Jeg fikk beskjed om at du var den mest ufordragelige ansatte i hele etaten, og hva jeg hadde tenkt på da jeg ansatte deg. Jeg synes du skal legge deg flat og beklage overfor avdelingsdirektøren." sa lederen min.

Jeg tømte koppen. Kaffen har sjeldent smakt så godt som denne dagen, for jeg kjente jo etaten og hadde sett dette komme. Det ble til at vi snakket godt i nærmere to timer. At jeg skulle beklage noe var ihvertfall utelukket. Det måtte vært omvendt!

Etterhvert skjønte lederen min hvor dette bar.

"Jeg håper du ikke har tenkt å si opp?" sa han.

Jeg hadde allerede oppsigelsen i baklomma. Han ville ikke ha den, og ba meg sove på det til mandagen. Det var forsåvidt greit. Jeg husket å ta den ut av lomma før jeg la buksa i vaskemaskinen, så oppsigelsen var like bra på mandag morgen.

Det var fint å kjøre hjem siste arbeidsdag. Tilbake til livet som selvstendig næringsdrivende. Kort tid senere var jeg i full sving med reiselederoppdrag i Sør Afrika for et dansk firma. De liker at folk er nøyaktige, effektive og løsningsorienterte.

 

For ordens skyld:

Direktøren som nevnes her gikk av med pensjon samtidig som jeg sluttet.

Kaffekoppen på bildene har jeg ærlig og redelig stjålet fra etaten.

Statens vegvesen Region Sør ringte og tilbød jobb etter siste dag i Region Vest.

Har du tatt deg tid til å lese alt dette - da er du sannsynligvis offentlig ansatt. ;)

 

PS: Les gjerne svar på en del spørsmål angående dette innlegget i innlegget: Bli konge i eget liv!

#Statensvegvesen #offentligansatt #kaffe

Mange fedre er slabbedasker!

Det er ofte i senga det skjer. Men for all del andre steder også. I bilen skjer det veldig ofte. Kanskje er det faktisk i bilen jeg tenker best.

En spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger er:

Hva er det verste jeg vet?

Svaret har etterhvert blitt innlysende: Fedre som ikke betaler for barna sine!

Første gangen jeg datet en alenemor var for 16 år siden. Etterpå har det blitt en del, både dater og alenemødre. Noen har ett barn med en mann, andre har tre barn med to fedre, noen fire barn med fire fedre. Kombinasjonene er mange og varierte. Men det er ofte én fellesnevner: barnebidrag uteblir eller krangles om.

Hvis du som mann gjør noen gravide, enten du er i et forhold, ligger med dama til noen andre, er utro eller har et one night stand som singel, da må du være voksen nok til å ta ansvar! Hvor er logikken i at du skal betale minst mulig for ditt eget barn?

Dere som hopper til køys og får ett barn her og to barn der, gjerne seks stykker med tre forskjellige etterhvert - hvordan i all verden er det dere tenker? Sannsynligvis tenker dere ikke i det hele tatt, men av og til er det lurt å koble inn hjernen. Hvis du har en inntekt som maks kan forsørge to barn, og allerede har det - da er faktisk konsekvensen av tidligere handlinger at du ikke bør få flere. Eventuelt må du få deg jobb med høyere lønn!

Hvem er det som skal betale for barnas ferieturer, sportsutstyr, klær, sykler og mopeder?

Er det den nye typen til moren?

Er det staten?

Eller er det faktisk DEG?

Siden så mange av dere svikter omsorgsmessig, så kan godt jeg ta på meg den rollen. Har ikke noe problem med å hjelpe andre sine barn med lekser eller å følge dem på fritidsaktiviteter - men, det er faktisk ikke MIN oppgave å betale!

Det kan jo tenkes at jeg selv vil ha barn en dag. De skal i tilfelle få se verden sammen med meg. Jeg tar høyde for det økonomisk. Skulle det bli sånn at den jeg vil ha barn med, allerede har et eller to fra før, så er jeg avhengig av at du som far faktisk stiller opp.

Er det rettferdig at jeg ikke skal ha råd til å sette egne barn til verden fordi jeg skal betale oppveksten for dine?

Standardunnskyldningen til menn som ikke betaler, er at moren bare bruker pengene på seg selv. Det må dere gjerne hevde, men da er det DIN oppgave å løse den utfordringen.

Damer som blir gravide med hvem som helst er en annen sak. Om de velger å sløse vekk pengene sine kan vi heller ikke gjøre noe med. Men som mann kan du gå foran med et godt eksempel. Du kan ta ansvar for egne handlinger, betale for og sette pris på barna dine. Finne gode løsninger, og gjerne betale direkte til den mannen som tar på seg farsrollen for dine barn!

Hadde flere fedre sluttet å oppføre seg som slabbedasker, så kunne jeg og mange andre menn brukt senga og bilen til langt mer enn å tenke. 

Garantert sex for 666 kr/mnd

Har dere merket hvem som er merkelig stille i forbindelse med #metoo?

Fagforeningene!

Hvorfor er de så stille?

I 2015 gjorde jeg et stunt. Jeg gikk fra å være selvstendig næringsdrivende til å få meg fast jobb i Statens Vegvesen. Første arbeidsdag fikk jeg pult på jobb! Den sto inne på kontoret. Bærbar PC, mobiltelefon, 2 timer effektiv arbeidsdag og lønn for 7,5 time fikk jeg også. Det siste der, er en helt annen historie som jeg skal fortelle om en annen dag. Det jeg skal frem til nå, er de desperate fagforeningene, som alltid står parat.

Jeg hadde faktisk ikke fått satt rumpa på kontorstolen første arbeidsdag, før tilbudet om fagorganisering var der - det lå nemlig på pulten min

Etter å ha opprettet brukerkonto i Vegvesenet sitt datasystem, så kom det enda flere tilbud på e-post. I posthylla ramlet det inn en konvolutt med kulepenner, slikkepinner og andre ting å sutte på. Alt med fagforeningslogo på. Det eneste som manglet var en pin-up girl som kunne krøpet opp i fanget mitt, sett meg i øynene og hvisket søte ord om rabatterte forsikringer og gratis advokathjelp. Da hadde jeg gjerne kommet litt på gli, men hadde fort kjørt løsningen med angrepille dagen derpå.

Argumentene mine for ikke å organisere meg er velgjennomtenkte. Jeg sendte svar til både den ene og andre fagforeningen med begrunnelse for hvorfor jeg valgte å takke nei.

Som statlig ansatt var det viktig med kurs. Om du kunne mer fra før, enn det du skulle lære på kurset, spilte ingen rolle. Du skulle på kurs! Det betydde hotell! Det ble mange netter på Scandic Dyreparken i Kristiansand. Jeg følte vi gled rett inn i miljøet der. Det var kun noen steinkast bort til andre dovendyr og apekatter.

En kveld i baren var det en fagorganisert fra en annen region som gikk inn for å frelse meg. Han skulle få meg organisert!

Etter at han hadde hørt mine motargumenter hadde vi følgende dialog:

  • Er du singel Bjørn?
  • Ja. Singel og ingen barn.
  • Da er du jo dum hvis du ikke organiserer deg!
  • Javel? Fordi?
  • Hvert år har vi kurs og seminarer for medlemmene, og spesielt tillitsvalgte. Da er det alltid en god fest. Du får deg garantert et ligg der!
  • Garantert?
  • Ja, alle ligger jo med alle!
  • Men hvorfor skal jeg betale 6-7000 kroner i året til en hallikforening for å komme på fest å få meg et ligg? Det kan jeg jo få gratis! Sexkjøp er jo dessuten forbudt...
  • Haha, ja - jeg ser den! Du er en attraktiv mann. Men du får jo god pris på forsikring også da...

Når det gjelder sex har jeg #FLT sine verdier som ledelse og teknikk vel ivaretatt. Jeg er alltid #Parat, og navlen er tom for #LO. Likevel, jeg kan ikke ta sjansen på å bli seksuelt utnyttet av fagforeningsdamer som skal ha seg et godt ligg, og attpåtil risikere å bli uforskyldt anklaget for noe etterpå. 

Er spent på når #metoo oppvasken kommer for fullt i fagforeningene. Skjønt - den kommer jo ikke, med mindre folk er organisert av andre grunner enn sex. 

Jeg savner #metoo - fra Jagland

Våknet idag og ble liggende i sengen og tenke på pupper.

I disse #metoo-tidene så har jeg blitt forsiktig med å tenke på pupper, men så lenge jeg er hjemme alene så går det stort sett greit.

Idag var det et helt spesielt par pupper jeg tenkte på.

Det var Thorbjørn Jagland som gjorde dem kjent. Den 15. mai 1998, kunne vi alle se Jagland med et godt grep om Synnøve Svabø sine pupper. På riksdekkende TV! Det var til og med den statseide kanalen NRK som produserte og sendte innslaget.

Jeg lå i senga og ble ridd. Det var en god følelse! Det var en tankerekke om AP sine ledere som red meg. Jeg smilte for meg selv, og måtte sjekke noen ting på nettet. 

Jagland var leder for Arbeiderpartiet fra 1992 til 2002.

Hvor var Trond Giske på den tiden?

Trond Giske var i AUF! Fra 1992 til 1996 var han leder i Arbeiderpartiet sin ungdomsorganisasjon. I 1997 ble han valgt inn på Stortinget for første gang. Det er vel ikke utenkelig at Jagland fremsto som et forbilde for en yngre Giske?

Det kan se ut som dårlig dømmekraft i relasjoner mellom menn og kvinner har vært og er en fellesnevner på ledelsesnivå i AP.

At AP har en rose som logo, kan være passende. Livet kan fort fremstå som en dans på roser, når man får plukke den ene blomsten etter den andre, men på et tidspunkt stikker man seg kanskje på rosebusken. Det kan se ut som det har skjedd nå...

MEN - la oss dra litt i denne rosebusken, og se hva som kommer til syne da.

At Jagland viste dårlig dømmekraft på TV kan diskuteres. For var det Jagland som tok godt tak om Svabø sine pupper?

Var det ikke stunt reporter Svabø som satte Jagland i en svært beklemt situasjon? En situasjon som absolutt innebar uønsket seksuell oppmerksomhet for Jagland sin del?

Jagland burde gjerne aldri stilt opp i det hele tatt, men når han først var i situasjonen med Svabø og TV kamera rundt, så valgte han å ikke berøre henne.

Det var faktisk Svabø selv som plasserte hans hender på puppene sine.

Saken fikk et interessant etterspill to år senere.

I Dagbladet kan vi lese at Svabø senere ble anmeldt for utukt, og vi får følgende forklaring i avisen:

"jeg sto uskyldig og pusset nesa, sier Synnøve Svabø til Dagbladet." 

Den daværende konstituerte politimesteren i Sunnmøre Politidistrikt velger i ovenfornevnte artikkel å slå en spøk i pressen om at de kunne ha lett etter fingeravtrykk på Svabøs pupper, men at saken ble henlagt samtidig som den ble lagt på pulten hans.

Når NRK og Svabø i sin tid valgte å produsere og sende et innslag der de ønsket at tidligere statsminister, og sittende partileder, skulle holde rundt puppene på en 18 år yngre reporter, hva slags signal sendte dem da ut?

Hvor la Svabø som kvinne, og NRK som media, listen for hva som er ønsket og uønsket atferd?

Det tar tid å endre kultur og holdninger. Etterdønningene av hva vi før syns var "god" underholdning kommer kanskje til syne idag. Kanskje kan dette være noe av årsaken til situasjoner som den Giske nylig havnet i?

Jeg har savnet en #metoo fra Jagland.

Om Bjørn

Det må ha vært en gang i Mai måned 1981 at det skjedde ting - resultatet ble meg, og jeg kom til verden i Flekkefjord den 19. Januar 1982.

I den lille bygda Hovsherad, helt sør i Rogaland, vokste jeg opp som yngstemann i en familie på fem. Hovsherad er mest kjent for å ha landets eneste treskofabrikk, og mange tar turen til den årlige Treskofestivalen om sommeren. Er du ikke lokalkjent, så vet du kanskje hvor Moi er - du kjører rett forbi på E39, og Moi er stedet der jeg gikk på ungdomsskolen.

16 år gammel flyttet jeg for meg selv. Jeg begynte da på Dalane videregående skole i Egersund. Gikk ut som blåruss i 2001, og etterpå har jeg gjort litt av hvert.

Kort oppsummert ser CVen slik ut:

  • Skytter på CV90 stormpanservogn på Setermoen
  • Produksjonsmedarbeider ved Egersund Seafood
  • Selger på teleavdelingen ved Elkjøp i Egersund
  • Taxisjåfør for Egersund Taxi
  • Utdannet bedriftsøkonom på BI Stavanger
  • Leder i studentforeningen BIS Stavanger
  • Kundebehandler hos GE Money Bank
  • På hjelpesendingstur til barnehjem i Russland
  • Langtransportsjåfør for Veøy AS
  • 10 måneder seiltur med 40 fots seilbåt, inkludert 2 kryss av Atlanterhavet
  • Bodd på ranch i Arkansas i USA
  • Selvstendig næringsdrivende - leid meg selv ut som CE sjåfør og anleggsgartner
  • Reiseleder for Albatros Travel AS i USA
  • Bore og Brønnteknikk, samt påbegynt Teknisk fagskole ved Nortrain Drilling Academy
  • Kontrollør av kjøre og hviletid for Statens Vegvesen
  • Reiseleder for Albatros Travel i Sør Afrika
  • Utdanner meg nå som Master NLP Coach ved Alternativet AS i Stavanger
  • Begynner som blogger i Januar 2018

Har etterhvert sett en del av verden, mener å ha vært i 32 land og 44 av USA sine stater til nå. Er for tiden bosatt i Sandnes, er singel og har ikke barn.

Working on a dream...

Velkommen til BRK blogg!

Så kjekt at nettopp du har klikket deg inn på denne siden! Håper du blir en fast følger!

Hva er målet mitt med denne bloggen?

Jo - den skal være mitt første steg mot å bli rikskjendis i Norge. Jeg går for å bli en av de mest leste mannlige bloggerne innen sommeren 2019.

I løpet av 2018 er målet å poste minst 140 unike blogginnlegg.

På veien frem mot målet som rikskjendis skal bloggen føre til personlig utvikling for meg, og forhåpentligvis også mye god lesing for deg.

Jeg ønsker å dele mine tanker og følelser om mange forskjellige tema. Alt fra oppvekst, skole, jobb og personlige relasjoner, til skråblikk på dagsaktuelle nyheter og sarkastiske innlegg. Ironi og sarkasme kan være vanskelig å avdekke om du ikke kjenner skrivestilen, så i tilfeller der det er nødvendig å lese mellom linjene skal du få et hint. Ellers kan du regne med at det jeg skriver er det jeg mener.

Bloggpostene kommer til å være ganske personlige. Du må gjerne ha andre meninger og synspunkt enn meg. På de fleste innleggene vil det være åpent for kommentarer, men tenk deg da om to ganger før du hamrer i vei på tastaturet. Jeg forbeholder meg retten til å sitere tilbakemeldinger jeg får, så hvis du kommenterer - stå for det du sier!

 

Hvorfor er målet med bloggen å bli rikskjendis?

Det som appellerer til meg, er at jeg har lyst til å nå ut til alle - spre humor og glede, men også å få folk til å reflektere over ting. Det gir meg mye energi når jeg føler at jeg blir sett og hørt. Det vil gi meg mye å fremstå som et godt forbilde for mange andre. Vet alle hvem jeg er, åpner det mange dører til ulike miljøer. Dette fører igjen til mulighet for enda mer personlig utvikling, og også et større inntektspotensial.

Jeg drømmer om å leve et liv som er helt unikt. Denne bloggen og etterhvert kjendisstatus skal være noen av redskapene mine for å oppfylle drømmen.

God lesing og på forhånd takk for tilbakemeldinger!